Eventyr for norske barn

– Å, sjøprinsesse! – svarte den unge mannen, – du spør meg for mye. Kjærlighet er det eneste jeg har.

– Så gi meg alt, uten spor! – utbrøt prinsessen ivrig, – og du vil bli den lykkeligste av mennesker.

Den unge mannen tenkte:

– Min kjærlighet er jordisk og jeg vil ikke se lykke på bunnen av havet.

«Dum jente,» flørte prinsessen, «rikdom og lykke er den samme overalt, enten det er bunnen med silt eller gresset i skogen.

– Du tar feil, – innvendte den unge mannen, – født på land kan ikke være lykkelig i havets dyp.

Det var ingen grenser for prinsessens fortvilelse. Tålmodigheten hennes tok slutt.Hun innså at hun aldri ville overtale denne iherdige unge mannen. All hennes kjærlighet ble til sinne over natten, og hun hveste sint:

– Gå til kysten din, dumme gutt. Fra nå av vil havet være din fiende.

Den unge mannen kom tilbake til kysten. Han ville fiske, men fisken gikk ikke i garnet hans. Han gikk inn i båten, men bølgene kastet ham tilbake til land. Den unge mannen skjønte at havet vendte seg bort fra ham og fratok sine fordeler. Han vil ikke se flaks i fjæra, så lenge sjøprinsessens stolthet er sterk. Han bestemte seg for å ta turen innover for å finne velvære der. Men havet fulgte i hælene på ham og tok likevel hevn. Så han gikk fra sør til nord, og hver gang forfulgte havet ham. Til slutt falt den unge mannen, utmattet, til bakken og sovnet. Sjøbølgen vasket bort ham og bar ham til bunnen til den hevngjerrige prinsessen. Hvordan hans videre skjebne utviklet seg, visste ingen. Det er bare kjent at etter det ble den flate kysten av Norge til en kyst med mange lange smale bukter – fjorder. Det var sporet etter sjøen som forfulgte den opprørske ungdommen.